Jeg har dysleksi :)

Varsel: Dette innlegget er fritt for hageprat. Det er sånn som skjer her en par ganger i måneden for livet er mer enn bare hage, også mitt liv 😉

 

Når jeg i fjor sommer delte litt om hvem jeg er (les posten her), så nevnte jeg at jeg har dysleksi. Jeg har fått endel tilbakemeldinger fra lesere som gjerne vil høre mer om det, så i dag forteller jeg litt om dysleksien, eller ordblindhet som det også kalles. Dette er rett og slett en fortelling om min reise fra å være teksthater til å delvis leve av å skrive. Kanskje kan den være en øyeåpner for noen, og inspirasjon for andre?

Aller først: Jeg har mild dysleksi. Dette må ikke sammenlignes med å ha sterk dysleksi. Det blir som å sammenligne utfordringene til en som har vrikka foten med en som har brekt lårbeinet. Jeg kjenner folk med sterk dysleksi og mine utfordringer er peanøtter i sammenligning.

Dysleksi slår ulikt ut for ulike dyslektikere. Jeg har problemer med å skrive, men lesing går heldigvis helt fint, faktisk har jeg alltid likt å lese. Lesegleden kombinert med at jeg på ingen måte er redd for å snakke og at jeg elsker å lære og er rimelig trassig, gjorde at jeg greide meg fint på skolen. Det var hat å skrive, men heldigvis var skolen mer enn bare den skrivingen og jeg greide å jobbe meg opp til helt greie karakterer.

 

Min vei fra å hate å skrive til å like å formidle gjennom tekst har vært lang, og hadde du for 20 år siden fortalt meg at jeg frivillig skulle la hvemsomhelst lese hva jeg skrev så hadde jeg jo bare ledd av deg. Men nå er jeg der hvor jeg er komfortabel med å skrive (i visse situasjoner), og det er det bare en grunn til: Jeg begynte å gi faen!

 

Litt om veien frem:
Jeg kommer fra en familie med mye dysleksi. Begge sider av slekta er rammet og jeg var nokså liten når jeg forsto at jeg også hadde dysleksi. Men frem til jeg var 17 så var det ingen andre som visste det!

Jeg har hørt ulike dyslektikere ha ulike oppfattninger omkring dette med om det er en fordel eller ikke å få en diagose. For meg er det helt innlysende at det var en fordel at jeg visste jeg hadde dysleksi, og at det hadde vært en stor fordel om jeg kunne fått hjelp og hjelpemidler litt før. Hadde jeg møtt mer forståelse fra skolen så ville jeg nok sluppet å grave meg så ned i skrivefnatt som jeg gjorde. Og ja, det er verdt å bruke littebitt ressurser også på de som er svakt rammet av dysleksi, for det er så lite som skal til og det gjør så stor forskjell!

Jeg gikk forsåvidt igjennom hele skolegangen med den tro at alle lærerene visste at jeg hadde dysleksi, men at det var så mildt at det ikke var noe å gjøre med/snakke om. Jeg greide meg jo fint. Men så halvveis ut i 2. klasse på videregående kom forandringen. En dag kom tysklæreren bort i timen, og snakket til meg med mykeste stemme mulig og masse empati. Hun hadde bestilt time til meg hos pp-tjenesten på skolen, for hun lurte på om jeg var ordblind. Jeg så bare rart på henne og påpeket at jeg naturligvis hadde dysleksi, men at det da vel ikke var noe å snakke om? Hun så ikke mindre rart meg, var jo ikke det svaret hun hadde forventet.

PP tjenesten konkuderte raskt med dysleksi, og det ble fantastisk for meg. For det løste ut noen hjelpemidler, og det gav meg en rettere ryggrad.

Det finnes mange hjelpemiddel og strategier som er nyttige for en dyslektiker. Det viste seg at jeg allerede helt intuitivt hadde lagt meg til meg noen heldige vaner, og pp damen kunne gi meg noen flere triks. Det absolutt nyttigste for meg var at jeg fikk opplæring på Wordperfect og anledning til å bruke pc med retteprogram på alle eksamner. Olala. Dette sammen med selvtilitsboosten var så effektivt at jeg i mange år etterpå ble brukt på skolen brukt som stjerneeksempel på hvor verdifullt det var å gi elevene denne type hjelpemiddel. Dette var tross alt 1991, retteprogram var ikke dagligvare.

Når jeg ble voksen gikk det opp for meg at jeg hadde lært nok til at mitt dysleksiproblem nå egentlig ikke handler om å få bokstaver ned i rett rekkefølge så ordet kunne forstås. Nei for meg ble hovedproblemet at jeg får skrivefnatt. (Altså, jeg staver jo fortsatt masse feil, men det er da leselig). Skrivefnatten blir vel å forstå som en form for «angst» som gir skrivesperre, som gjør det til tider umulig å formulere meg skriftlig. Det låser seg helt og jeg greier ikke lage setninger, enda mindre få stavet ordet riktig. Aner ikke hva en fagperson kaller dette, men jeg tror dere kan forstå?

Det var jo veldig slitsomt at jeg fikk så fnatt av å skulle skrive. Så jeg tok intuitivt noen grep (ingen faghjelp), fokuserte på meg selv, og resultatet ble over all forventning.  Målet var aldri å bli flinkere til å skrive, målet var å slutte å få angst hver gang jeg skrev, og det er to helt ulike ting. Men. Ettersom skriving og jeg ble mer venner, så har jeg gradvis blitt flinkere til å skrive, som en veldig hyggelig bonus 🙂 All skrivingen har gitt hjernen masse trening slik at jeg leverer bedre i utgangspunktet, og fordi jeg har blitt tryggere på egen verdi som skribent så tåler jeg mye bedre å finne feilene, så jeg kan i mye større grad enn før lete etter de for å få rettet de vekk.

 

Mine triks for å ta makt over dysleksien:
1. Gi faen
2. Nekte folk å rette på meg
3. Jeg er selektiv på når jeg kjører retteprogram
4. Jeg skriver ikke tekst, jeg snakker gjennom tastaturet. 

For å utdype triksene litt:
Punkt 1. 2 og 3: Ikke mate skriveangsten.
Jeg har bestemt meg for at det viktigste er det jeg sier, ikke bokstavene jeg bruker. Dersom det plager noen at det er stavefeil feks på moseplassen så får de heller gå et annet sted for sine hagefix.  Jeg veit mange synes jeg burde kjørt stavekontrollen på bloggpostene, men med en gang den begynner å plukke ut feil, så blir jeg stressa over hvor dårlig jeg skriver, og mister skrivelysten… Jeg retter viktige dokument, og er nøye med å få navn korrekt, og leser gjennom for å fjerne tastefeil og slikt jeg ser raskt. Om jeg er i humør til det så går jeg grundig tilverks og bruker retteprogrammet, men har jeg ikke lyst til å se mine egne feil så skipper jeg det bare.

Punkt 4: Muntlig skrivestil!
Dette var det mest befriende av alt. Jeg hadde en tørr og formell skrivestil før. Jeg var veldig opptatt av at det skulle være korrekt, og det ble en tvangstrøye. Så på et tidspunkt gikk det opp for meg at det jo var helt idiotisk at jeg om jeg fikk et spørsmål og svarte muntlig kunne produsere et topp svar, mens om jeg skulle skrive ned svaret gikk helt i vranglås fordi jeg ikke fikk til å formulere meg. Så jeg begynte å bruke diktafon! Det var ikke lenge jeg gjorde det, men duverden så effektivt det var for å vise meg selv hvor problemet lå!

 

I dag:
Gradvis over 20 år har jeg nå landet på en måte å skrive på hvor jeg ikke skriver en tekst, jeg snakker gjennom tastaturet. Jeg skriver uforstyrret, uten å tenke på at det er bra eller ei, jeg fokuserer på det jeg vil si og bryr meg ikke om at det blir lange setninger og feilplasserte bokstaver. Når jeg har fått ned det jeg tenker så begynner jeg å rydde på rekkefølger og formuleringer til jeg har en tekst jeg synes er god nok. Så titter jeg over staving, grundig om det er viktig tekst, raskt ellers. Og så publiserer jeg.

Formaning:
Jeg har en liten formaning til alle dere som ser en skrivefeil hoppe frem fra en tekst med et rødt flagg og oppmerksomhetsbehov. Jeg forstår at du synes den er irriterende, men bit det i deg og vær selektiv på hvem du retter på! Noen vil gjerne rettes på, mens andre er som meg.  Selv om du mener vel, så kan en uskyldig liten retting gjøre stor skade.

 

nneKonklusjon!
Jeg er opptatt av formidling. Jeg finner stor glede og utfordring i å dele hagegledene, inspirere og gi dere kunnskap. Jeg har mange ulike verktøy jeg kan bruke for å formidle. Teksten er bare en av dem, og at bokstavene står på rett sted er bare en liten del av hva som gjør en tekst god eller ikke.

Det er helt greit for meg at jeg ikke er god på bokstavplasseringen. Og det er visst helt greit for de fleste andre også. For på tross av hva det kan virke som når noen ganske få viktigperer brisker seg, de fleste ser forbi det feilplasserte og fokuserer på innholdet!

Ps: Det er forresten akkurat like greit å være dårlig på bokstavplassering uten å ha dysleksi også, sånn om noen skulle lure! Ingen kan være best på alt, alle har vi noe vi mestrer 🙂

Hei og velkommen til Moseplassen! Her deler jeg, Anne Holter-Hovind, hagetips, inspirasjon og ikke minst hageglede. Bli med meg ut i hager og balkonger, og fyll hverdagen med sprudlende opplevelser :) Følg meg gjerne på Instagram for jevne hagedrypp.

1 KOMMENTAR

  1. Åh hvor er det vigtigt det her! Jeg havde ingen ide om, at du er dyslektiker, fordi jeg ikke kender norsk godt nok til at se evt. fejl – men jeg nyder og beundrer dine formuleringer og dit meget levende sprog – det er altid en fornøjelse at læse med her. Jeg arbejder til dagligt med it-hjælpeprogrammer til børn med dysleksi, og mange har rigtig stor glæde af det – jeg har set mange børn få et stort boost på selvtilliden – det i sig selv er det største skridt på vejen til at finde glæden ved at formidle. Tak, fordi du deler!

LEGG IGJEN ET SVAR

Vennligst skriv inn din kommentar!
Vennligst skriv inn navnet ditt her