Av og til kommer det frem at noen synes det er synd at man alltid viser frem glansbildet i blogger/FB/media. Som hageblogger gjør jeg jo i stor grad akkurat det. Jeg viser frem hagen fra sin fineste side, det er jo der gleden og inspirasjonen ligger – hvor gøy er det egentlig å se at noe er dødt og vissent? Men samtidig så er det visne en del av livet. Akkurat som at dårlig humør er en del av livet. Så av og til viser jeg det også, fordi det til slutt kjennes som en løgn å vise frem bare solskinnet.
I dag blir det begge deler, solskinn på bildene og mørkt til sinns. Hagen er grei sånn, det er alltids noe å glede seg over der, uansett hvordan dagen ellers er 🙂
Jeg er lei av å være sliten. Jeg er lei av å konstant måtte prioritere vekk 1000 ting jeg har lyst til, og selv etter det fortsatt ikke kunne gjøre det jeg må eller har lovet. Jeg er lei av at helsa styrer livet mitt, og påvirker andres. Jeg er rett og slett drittlei av å være kronisk syk.
Jeg er glad for ting også altså. Jeg er glad for at jeg har dere lesere, bloggen gir mye mening til hverdagen. Jeg er glad for at jeg er semifinalist i Vixen Blogawards. Jeg er glad for at jeg har fått gi ut boken Fuglefryd og jeg er glad for at den blir tatt godt i mot. Og jeg er glad for at jeg har en mann, en familie og mange andre som bryr seg om meg.
Jeg er stolt av at jeg er en glasset-er-halvfullt-person. Men som jeg har nevnt før så går det ikke ann å konstant befolke planet positivisme, av og til kommer de ikke-så-gode periodene og nå har jeg en sånn.
Jeg har rett og slett vært for sliten for lenge. Det har vært for mye jeg ikke har greid av det jeg ville. For mange ting jeg må nekte meg selv, for mange skuffelser. Det blir faktisk slik at de gode tingene blir en belastning, fordi jeg ikke har overskudd til å følge de opp som jeg burde. Jeg har bla kronisk dårlig samvittighet pga boken. Jeg har jo ikke engang fått sendt ut alle bøkene jeg skulle ha sendt til hyggelige folk!
Og til de som lurer, nei det hjelper ikke å slappe av. Jeg blir ikke mindre sliten av det dessverre. For all del, jeg må jo slappe av hele tiden, men det er for å unngå å bli enda mer sliten 😉
Det kjennes naturligvis helt feil å klage nå, for jeg har jo blitt mye bedre enn jeg var for feks fem år side. Jeg grøsser når jeg tenker på hvor ille det var. Men. Mye vil ha mer… Jeg vil ha mer!
Oppdatert:
Pst, husk. Dere ser alt jeg får til, og jeg forstår godt at det kan virke nok, for det er jo virkelig mye der å være glad over og stolt for. Men, dere ser ikke alt jeg forsaker av stort og smått. Men det gjør så vondt å snakke om at jeg ikke får det til.
SaveSave
Håper det snart snur for deg!
Forstår frustrasjonen over å ville mer enn du klarer, men samtidig, du får da jammen meg til veldig mye mer enn mange andre, til tross for kronisk sykdom og begrenset med krefter. Selv vi som er friske, sliter tidvis med følelsen av å ikke strekke til, ikke orke/rekke alt vi vil. Det er da man må stikke fingeren i jorda og ta seg tid til å stoppe opp litt. Det er ikke noe nederlag å gjøre ingenting, når kroppen eller hodet ikke orker mer 🙂
Jeg forstår deg godt. Det er mer til de aller fleste liv enn det som «vises fram» enten det er på blogg eller i livet generelt. Setter pris på litt ærlighet og at du sier at nå er det kjipt. Av og til er livet mye mindre kjekt enn andre ganger. Samtidig må jeg si at du skal være veldig stolt av at du tross mye sykdom, har klart å finne en måte å jobbe med og rundt det. Heldivis kommer som regel bedre perioder etter dårlige perioder:)
What to say?!
Forstår mye vil ha mer! Man får smaken på hvordan ting kunne ha vært. Har vært. Er i perioder. Man får smaken på å mestre, å være en ressurs – og ikke alltid kjenne på begrensningene. Man får smaken på det å være frisk. Det gjør frustrasjonen desto større når ting sier stopp. Man vil ikke at det skal si stopp. Man har ikke kontrol over når det sier stopp. Det sier stopp når man ikke ønsker det skal si stopp.
Selvfølgelig er det lov å være lei og irritert over begrensningene! Livet er ikke rettferdig.
Du er ei fin dame Anne, som inspirerer vanvittig mange! Du sprer glede og kunnskap. Gir så mye! Hang in there fine! Ta vare på deg selv! Go Klæm
Skjønner deg så godt… Kunne sagt mange ting nå, men det får vi ta over en kaffekopp en dag :)) Prøv og kos deg over det du orker og ikke sett deg selv så høye krav – gi deg selv en klapp på skulderen, du har jaggu meg gitt ut bok!!!!! :))
Klem Vibeke
Hei Ingjerd
Neida. Jeg stiller ikke enormt stort krav. Jeg orker ikke riktig ta dette i detalj, så jeg forstår godt at det ikke er mulig å forstå for dere som står utenfor og ser alt det flotte jeg får til. Men tro meg. Om du fikk en liste over alle de små og store tingene jeg ikke kan gjøre, så hadde du forstått 😉
Kjære Anne! Kjenner deg jo egentlig ikke, men drister meg til å kalle deg kjære allikevel. Du har jo blitt nettopp det for meg -og sikkert mange andre også, via både inspirerende godværsinnlegg og åpenhjertige motsatser. Vær for all del frustrert! Vær dritt lei av å være sliten og at helsa styrer livet ditt! Det er nettopp de følelsene som er drivkraften i alt det flotte du får gjort. Snudd på hodet kan de oppsummeres som viljestyrke. Og den er en venn. Stort sett, men den har også noen følgesvenner som ikke er så heldige, som dårlig samvittighet. Håper inderlig du klarer å legge vekk den, for livet er så mye bedre uten og det fortjener du.
Når det er sagt så kjenner meg igjen i alt du skriver og tenker Heidi Weng kjenner på mye av det samme, etter sin tabbe i sporet i dag. Men vi kan lære av henne; hun var skuffa og lei seg og viste det. Respekterte seg selv og gikk rett i garderoben før hun møter pressen. Mao så tillater hun seg selv å kjenne på nederlaget FØR hun går videre. Og det er viktig. Vedder på at ikke hun klarer å glede seg over alt hun burde glede seg over akkurat nå, og det skal hun ikke heller. Det er en tid for alt og når man går på en smell er det tid for å sørge. Akkurat da er det det beste du kan gjøre for deg selv.
Men akkurat som Heidi og alle andre toppidrettsutøvere, «bouncer» du tilbake når du er klar, det er jeg helt sikker på. I mellomtiden hjelper du både deg selv og andre ved å være åpen og dele! Tusen takk for det.
Stor og god «godbedringsklem» til deg
Kjenner dessverre så alt for godt igjen den følelsen, også jeg forsøker å fokusere på det positive, tar en dag av gangen, utnytter gode dager maksimalt, er flink å ta vare på de gode periodene, for så å være helt tom for energi i mangemange dager etter en god dag, av og til varer energiløsheten og smertene i ukevis etter en ekstra «produktiv dag»…. Og hvem ønsker vel å være den som ikke strekker til… den som ikke «virker»… den som aldri kan love noe, gjøre avtaler… ikke fordi man ikke vil være med, men fordi man vet av tidligere erfaring at man knapt nok har 50% sjanse for å kunne klare det man lover når dagen er der… jeg blir sint, frustrert og oppgitt av å være kronisk syk jeg også at og til, så du skal vite at det er en helt naturlig reaksjon, vi blir tross alt frarøvet en stor del av livet, og gjerne da den sosiale biten av det, ja slike hverdagsaktiviteter og selskapeligheter som andre som alt for ofte tar for gitt… Jeg blir fort utmattet av å være sammen med andre mennesker, det medfører jo uforutsigbar støy, og kommunikasjon krever konsentrasjon og er anstrengende… det høres jo grusomt ut når jeg sier det høyt, men slik er den harde virkeligheten. Jeg liker jo fremdeles vennene jeg hadde, slekten, shoppingturer, vennemiddager, men jeg klarer bare ikke, det «koster» for mye, jeg må spare energien til viktigere ting: Kommunikasjon med mannen min og ungene våre, og det kan til og med bli litt mye som følger med dem også når de er hjemme i mange dager i strekk (les: helg)… Det hele er jo veldig rart, og jeg har hatt veldig vanskelig for akseptere at det bare er slik… og ser ut til å bli slik… jeg må nøye «porsjonere» ut energien jeg har en dag, ellers blir batteriet flatt. -Og jeg må hele tiden passe på at det ikke skjer, for da blir jeg utslått i dager og kanskje uker. Jeg kan ikke forklare hvorfor jeg orker å skrive blogg og ande ting, men for meg er skrivingen ikke en hundredel så anstrengende som å snakke… Det å tenke på at jeg pleide å snakke fra morgen til kveld i jobben min for bare få år siden… hadde styreverv i bedrifter og foreninger… til nå å ikke en gang ha krefter til å kunne våge å avtale å treffe en venninne over en kopp kaffe… det er skremmende, og det er trist. Det er rett og slett en sorg vi må takle når vi brått og brutalt blir kronisk syke… sorgen over alt vi går glipp av, sorg over at ingen egentlig kan forstå før de har prøvd det selv, sorg over å må prøve å forklare, sorg over den evige «jegstrekkerikketillenger»-følelsen. Men det er som med annen sorg, det blir utrolig nok lettere å takle den over tid, men likevel kommer de tunge tankene og dagene en gang i blant, og det er fullt forståelig, og helt naturlig, alle som opplever tap i livet på en eller annen måte opplever det. Men du har gjort en fantastisk jobb med Moseplassen, og har nettopp gitt ut en flott bok, så jeg synes du er veldig dyktig og – ikke minst – veldig sterk til tross for at du ganske sikkert føler deg heller svak enkelte dager! 😉 Kanskje er Moseplassen og bok noe du ikke ville ha opplevd dersom livet ditt var helt A4. Aller aller helst vil man jo selvfølgelig bare være frisk, men når man ikke er det så får man tilpasse seg så best man kan, og det har jo absolutt du gjort! Jeg prøver nå å tilpasse meg jeg også, og vil begynne å selge kunst på nyåret, jeg skriver, tegner og maler hele tiden likevel, har gjort det hele livet, har tatt meg to år å lage nettsiden, men nå tror jeg at jeg snart er klar til oppstart over nyttår og gleder meg til 2016, det skal bli året jeg begynner på nytt igjen med de nye forutsetningene jeg har fått utdelt i livet, for «når man ikke vart som man sku, så får man vær som man vart»! ;)) Moseplassen er til stor glede for både meg og mangemange andre, så stå på som du gjør, men ikke mer enn du makter! Anne er ikke en sånn en generell «ufør», Anne er Moseplassen, folk tenker på blomster, fugler, islykter og ekorn når de ser det vakre snille ansiktet ditt, og det må da være noe å være stolt av når du tross alt fikk livet snudd på hodet for bare få år siden! Mange andre ville bare ha bukket stille under, men du gjorde noe konstuktivt med situasjonen du havnet i. Men nå skal jeg innom å stemme på deg før jeg snakker hull i hodet på deg! 😀 Og så skal jeg henge opp adventsstjernene i vinduene, ha en finfin adventstid! <3 Stor klem fra Ann på Glassveranda.